Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

En rekke bloggere og andre som er opptatt av personvern sender i dag en klar melding til regjeringen om at de må ta stilling og si nei til EUs Datalagringsdirektiv. Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati.

Bloggstafett for personvern – mot datalagringsdirektivet:

Omtale av stafetten: På Hordaland Venstres vev, NONA.

(NB! Deltagerlisten oppdateres efterhvert)

Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at samtlige politiske partier – og ikke minst regjeringen – sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik som de fleste politiske partiene på Stortinget (med unntak av Venstre og SV) har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante.

Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafe og i ferien. Du bør også signere  oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppen mot direktivet og støtte Liberalerens epostkampanje.

Dersom du vil lære mer kan du starte med EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS.

“Regjeringa må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake til denne siden.

Ifølge nettavisen Liberaleren debatterte Stortinget 11.juni ifjor et forslag fra FrP om å få fremlagt en sak for Stortinget om direktivet.  Ansvarlig statsråd sa ingenting om regjeringens tidsplan og strategi i forhold til direktivet, i debatten på Stortinget denne kvelden. Tidligere samme dag hadde hennes egen rådgiver i et foredrag avslørt at regjeringens strategi var å vente på EU-domstolen.

I februar i år ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

I forrige uke hadde SVs statssekretær Wenche Lyngholm et innlegg i Dagsavisen, der hun skrev om hvor mange ting som måtte avklares rundt direktivet. Som altså ble vedtatt av EU i 2006, og som det siden februar iår har vært avklart at må inn – også i norsk lovverk.

Liberaleren har tidligere iår vært innom alle stortingspartienes programmer, og fått avklart at blant annet Ap og Høyre er helt uten forpliktelser – i programmet og i organer i partiet – når det gjelder hva de skal mene om dette EU-direktivet. Derfor er klart på sin plass å løfte direktivet inn i valgkampen, slik det gjøres i dette oppropet.

Ferie, at last

Mine flyktige lesere har trolig oppfattet at bloggen har stått nogenlunde stille de siste ukene. Det har tre hovedgrunner: Eksamen, sommerinnspurt på jobben og ikke minst feriestart. Jeg har vært noen dager i Kragerø sammen med familyen, og i morgen går turen til Europa.

Den tentative (det må jo være fleksibelt) reiseruten er som følger: Oslo-Berlin/Potsdam-Praha-Bratislava-Wien-Verona-Verbier-Strasbourg-Kiel-Oslo. Kanskje vi også tar oss en tur innom Slovenia på veien fra Wien til Verona. Turen varer nesten to uker, så det spørs hvor mye vi får sett på veien.

Det nye palass i Potsdam, bygget fra 1763 - 1769

Personlig gleder jeg meg mest til Potsdam, der vi forhåpentligvis både skal innom Sanssouci, slottet som ble bygget for Fredrik II av Preussen (“Fredrik den store”) som regjerte fra 1740 til 1786, og Det nye palass (som du kan se på bildet over). Dessuten blir det gøy å besøke Verona i Italia, byen Shakespeare bruker som scene for sitt berømte stykke Romeo og Juliet. Ikke minst kommer jeg til å nyte hver kilometer av Sveits – selv om vår lille økt for å se Tour de France muligens kan bli litt kjedelig.

Hvis jeg evner å finne en internettkafè på turen, så skal jeg til min beste evne forsøke å oppdatere bloggen med reiseskildringer. Uansett vil jeg ønske alle som gjester min digitale tenkebok en strålende sommer!

Fildeling – ingen vei utenom

I Dagbladet skriver 5 elever fra Glemmen VGS at 81 prosent av de spurte i deres undersøkelse om fildeling:

“(…) aldri hadde hatt dårlig samvittighet etter å ha lastet ned ulovlig (…) Riktignok oppga 18 prosent at de på et tidspunkt hadde lastet ned musikk lovlig, men svært få av disse lastet ned i store mengder. (…) Omtrent halvparten av de spurte laster ned daglig eller ukentlig.”

Denne undersøkelsen er på linje med større, mer vitenskapelige, undersøkelser, og belyser en av to årsaker til at det er umulig å stoppe fildelingen: Mens de fleste får dårlig samvittighet etter å ha brutt loven, mangler en hel generasjon unge mennesker den samme responsen når det gjelder fildeling; det er blir “legalt”. Den andre grunnen er ganske enkelt at en håndhevelse av loven ville vært for dyrt, kombinert med at det ville vært et overtramp når det gjelder overvåkning av vår internettbruk, og det kan ikke jeg for min del akseptere; målet helliger ikke midlene.

Disse realitetene gir oss at vi må lete etter andre løsninger, og man spør seg selvsagt om det virkelig er så galt at vi deler filer? Å dele kultur er å dele opplevelser, noe som gjør oss til rikere, mer erfarne mennesker – tør jeg påstå sågar bedre mennesker. Dette er vi nok enige om, og Venstre som eneste parti på Stortinget har dermed innsett at vi må utvikle modeller for kompensasjon for åndsverksskaperen som gjør det mulig å tillate fri fildeling. Gjeldende lovverk må forandres slik at de kun regulerer anvendelse og kopiering av verker i komersiell sammenheng; dette betyr at ingen skal kunne høste ære eller tjene penger på åndsverk, dersom ikke eieren av verket selv ønsker dette og får økonomisk kompensasjon.

Den politiske utfordringen fremover blir å skape balansen mellom samfunnets og forbrukernes behov for åpenhet, tilgjengelighet og spredning av åndsverk, og kunstnerens krav på anerkjennelse og vederlag. Det er umulig å stoppe fildeling, så vi må se etter nye løsninger.

Framtidssviket

Onsdag for to uker siden vedtok Stortinget ”Forskningsmeldingen”, og de rød-grønne partienes svik overfor norsk forskning og høyere utdanning er fullendt. Opposisjonen er samlet i sine merknader om det bemerkelsesverdige i en stortingsmelding som faktisk trekker drar ambisjonsnivået for norsk forskning. Forskningsmeldingen er oppsiktsvekkende svak og uforpliktende, og den fremstår mer som en statusrapport enn som en ambisiøs og forpliktende plan for fremtidens forskning.

At dette kunne skje med SV i regjering, er overraskende. Det er også overraskende, tatt i betraktning de forutsetningene regjeringen hadde for å videreføre den gode tradisjonen Bondevik 2 la for satsning på kunnskap i Norge. Da Stoltenberg 2 tok over i 2005, arvet de en historikk som var svært god når det gjaldt forskning og utvikling, men hvileskjæret startet allerede de første månedene: Bondevik-regjeringens budsjettforslag for 2006 innebar 39 millioner til forskning og nyskaping; dette ble redusert til 25 millioner i Djupedals første år.

Høsten 2006 lanserte daværende Kunnskapsminister begrepet ’hvileskjær’, for å betegne kuttet i bevilgninger til forskning og høyere utdanning for 2007. Begrunnelsen var like urovekkende som fornektelsen og bortforklaringen av kuttet. Senere i perioden ble Stjernøutvalget oppnevnt for å vurderere den videre utvikling av norsk høyere utdanning i lys av samfunnets behov, basert på intensjoner fra Soria Moria-erklæringen. For det første får vi håpe at norsk høyere utdannings videre utvikling blir en større suksess enn det utvalgets resultat ble. Det andre poenget er at samfunnets behov alene ikke skal være det som er styrende for forskningssatsingen.

Forskningsmeldingen reflekterer hvor mye Regjeringen fortsatt fremhever forskningsnytten, men Venstre vil understreke at forskning har en verdi i seg selv. Dette gjelder spesielt den frie grunnforskningen, som er selve fundamentet for nyskaping og innovasjon, og det ligger i forskningens essens at den i et dannelsesperspektiv er et mål, ikke bare et middel.

Heller enn å anse forskning for å være som industrielt landbruk, bør man se på forskning som forvaltning av ekvatorialske regnskoger, der best mulig balanse gir naturens mest produktive økosystem. Så vet vi at denne regjeringen sparker beina under fremtiden, når det gjelder både faktiske og metaforiske regnskoger, altså både i skole- og miljøpolitikken. Framtiden trenger på alle måter en ny Regjering.

Dette innlegget ble publisert i Vardens gjestespalte ‘Gjesten’ fredag 12. juni.

Dyr har egenverdi

Hvis dyrene hadde fornuft, ville de ha oppført seg like ufornuftig som oss mennesker? Det er vanskelig å forstå hva som går av folk. Dagbladet skriver om 4 kattunger som ble dumpet som søppel i Trondheim, mens VG melder om hundedrap i Oslo:

Han kastet den nedover bakken, så løp han etter og sparket den hardt. Deretter segnet hunden om foran meg, forteller Karine Wang om episoden der en setter døde.

Vi får håpe at mannen blir straffet hardt. Dyr mangler rettigheter de burde ha hatt. Når mennesker holder dyr, så tar vi samtidig kontroll over alle aspekter ved deres liv. Slik er det, og det overlever vi alle – så lenge de har det bra.

Vi har gjort dyrene til våre slaver og liker ikke å se på dem som våre likeverdige, men dyr har faktisk egenverdi, utover nytte- eller underholdningsverdi. Hvordan vi behandler dyr, sier noe om hvordan vi er: Et barn som rekker ut hånden for å hjelpe et lidende dyr, vil en dag rekke ut hånden til sin neste.

Stemmerett for 16-åringer!

Under Den amerikanske revolusjon i siste halvdel av 1700-tallet vokste slagordet No taxation withouth representation fram for å begrunne protestene mot skattlegging av kolonistene – som ikke hadde direkte representasjon i Parlamentet i London. Uttrykket kan i dag brukes til å belyse mangelen på stemmerett for dagens 16- og 17-åringer.

Dersom du er gammel nok til å bidra til fellesskapet med skatteinntekter, må muligheten til å påvirke hvordan pengene skal prioriteres være til stede. Denne muligheten får man gjennom å stemme på politiske partier. 16- og 17-åringer må få stemmerett i alle valg.

Lokalsamfunnene i Norge vil utvilsomt endre sjattering dersom ungdommen får muligheten til å påvirke. Gjennomsnittsalder for førstegangsvelgere er i dag 20 år; det betyr at mange unge mennesker har flyttet hjemmefra når de kan stemme for første gang, og noen kommer aldri hjem igjen. Disse ungdommene tar med seg sin erfaring og sine inntrykk av hvordan kommunen fungerer, og samfunnet formes uten at de får være med. Dette er et tap for lokaldemokratiet vårt.

Samtidig er 16- og 17-åringer storforbrukere av kommunale tjenester i langt større grad enn det 18- og 19-åringer er. 18-åringer kjenner ikke lenger på kroppen at svømmehallen er stengt, at sykkelstiene forfaller og at bussen alltid kommer for sent, mens 16- åringer veldig godt vet om det mangler fritidstilbud, helsetjenester og gode lærere i skolen. 16-åringer sitter altså på nøkkelen til velfungerende lokalsamfunn.

Barneombudet har støttet saken lenge, og Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) inviterte for en måned siden norske kommuner til å søke om å bli en forsøkskommune. Det er i dag bare SV og Venstre som er for på nasjonalt plan. Makt betyr at man slipper å heve stemmen. Nå må ungdommene få lov til å hviske litt.

Vil endre russetiden

Lektorlaget vil flytte russetiden til etter eksamen, fordi de mener tradisjonen undergraver skolens arbeid.  Forsker Jon-Håkon Schultz er enig, og skriver i et innlegg i Dagbladet følgende:

Slik jeg ser det er russetida en fyllefest i regi av norsk skole. Det er underlig at politisk skoleledelse ikke ser ut til å være opptatt av å endre på fyllefesten. Vi trenger et tydeligere omsorgsperspektiv, slik at vi kan hjelpe ungdommene til å unngå å skade seg selv.

Pessimissme i praksis. Jeg tror ikke de negative betydningene og effektene må overvurderes. Wikipedia skriver nemlig også om russefeiringen, og at Allan Sand,  førsteamanuensis ved Høgskolen i Bodø, hevder i sin doktorgradsavhandling at russetida er en såkalt liminal fase av livet. Det betyr at russetida markerer et overgangsrituale og hamskifte der man kler seg ut og opponerer mot samfunnets normer for så å komme ut som voksne, ansvarlige individer.

Stephen Dobson, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Lillehammer, er på samme linje i Dagbladet 15. mai i innlegget En kilde til dannelse. Der skriver Dobson at russetiden handler om entreprenørskap i praksis, at ungdommene lærer samhold og at denne felles tilhørligheten kan bekreftes på 17. mai, vår nasjonaldag.

Når det gjelder hvorvidt russefeiringen ødelegger for elevers eksamensresultater, så har jeg to korte innvendinger mot flytting eller endring av russefeiringen. For det første har elever på VGS 3 år på seg til å lære seg pensum, og to uker med litt ekstra festing og moro i begynnelsen av mai endrer lite i forhold til de kunnskapene som skal sitte inne. For det andre ble russetiden i sin tid flyttet til før eksamen, slik at den skulle bli noe dempet. Er dette glemt?

Lektorlaget bør holde seg til å sikre stabile og bærekraftige pensjoner, ikke med å endre en så treg materie som norsk ungdom. Jeg tror rett og slett ambisjonene er for store her.

Twitter = selvprofilering

Jan Omdahl har en artikkel i Dagbladet hvor han spør: Er Twitter en forfengelighetsmaskin? Svaret på spørsmålet er et rungende ‘ja’. Facebook, Myspace og alle andre alternativer handler i bunn og grunn om èn ting: selvprofilering. For akkurat som penger gjør velstand kvantitatibelt, har sosiale nettverk skapt et millimetermål for popularitet.

Alt i alt er kanskje ikke Irans forbud mot Facebook så ille, likevel.

Les mer her.

Er vinking det viktigste?

Det er et år til neste gang. Korpsene landet over kan ta en velfortjent pause, bunaden går i skapet, og kongefamilien kan hvile vinkemusklene sine. For veive kan de, noe de fikk vist til fulle gjennom en tre timers maratonøkt på slottsbalkongen.

Selv deltok jeg i barnetoget i Oslo også i år – selv om jeg jo er alt for gammel – sammen med studentbandet jeg spiller i: Blindern Haarn oc Blaese Orchester (hør oss på P3 her). Kongen var flink, og familien hans med. Men man må jo spørre seg om vinking er det viktigste.Hva om det var en folkevalgt president med familie som stod på balkongen og hilste barnetoget? Hadde det egentlig hatt noe å si?

Et viktig prinsipp i et moderne demokrati, må være at våre fremste borgere til en hver tid skal gjøre seg fortjent til folkets tillit. Offentlige personer kan derfor ikke gå i arv. Dette prinsippet innebærer også frihet – til å være i fred. Prinsesse Ingrid Alexandra er født inn i en verden og en oppmerksomhet hun aldri har bedt om. Media følger spent med når hun tar sine første skritt, feirer jul med familien og begynner på skolen. Noen vil mene hun har hatt flaks, andre uflaks. Skal det være opp et lotteri?

Den 17. mai 1814 stemte Eidsvollfedrene over hvem de ville ha som konge. Om Stortinget henger i, kan vi kanskje feire 17. mai 2014 med å innsette vår første folkevalgte president. Hun vil nok få dreis på vinkingen etter hvert hun også.

Merk: En litt annen versjon av dette innlegget trykkes i dagens Varden (ikke tilgjengelig på nett).

Nord-Korea utfordrer bare seg selv

Flere aviser melder i dag at Nord-Korea igjen har gjennomført en prøvesprengning. Dagbladet skriver at denne ladningen var sterkere enn forrige gang, men at myndighetene i Soul ikke har kommentert noe ennå. VG hevder at Barack Obama ikke ble overrasket, men at han tolker dette som at Nord-Korea utfordrer verden.

New York Times siterer Obama på at “North Korea’s attempts to develop nuclear weapons, as well as its ballistic missile program, constitute a threat to international peace and security.“

Flere bloggere støtter avisenes overskrifter. Men her kan det vært lurt å hente inn gamle ringrever, for å belyse saken fra en annen side. For en uke siden viste Bill Clinton til at kaoset i Nord-Korea stammet fra Kim Jong-Il’s feilende helse, og han oppfordret USA og Sør-Korea til å ikke overreagere:

Whenever people who have power in a closed society have any concerns about losing it, things tend to be degenerating to the lowest possible denominator.

Han får støtte fra Mel Gurtov, som er professor ved Portland State University og ekspert på Asia. I en artikkel i TIME i slutten av april, skriver han om hvorfor Nord-Korea oppfører seg så “crazy”. Han begrunner handlingene med defensive strategier. I en situasjon der forholdet til Kina og Russland blir stadig mer usikkert, økonomien ikke har bedret seg betraktelig og statsoverhodet framstår som sykelig og svak – da vil de militære lederne vise at regimet har styrke:

On the surface it appears that North Korea is again embarked on a threatening course; (…) But on closer examination, the North’s weapons tests always occur at times of insecurity.