Manglende satsning, manglende resultater

En bønn om et håp. I studentavisa Universitas og på nettavisa til Teknisk Ukeblad foreslår Høyres Studenterforbund torsdag 19. september å innføre studieavgift for norske studenter. Hensikten er å sikre høyere utdannings- og forskningssektoren stabile inntekter.

At forslaget i det hele tatt fremsettes er et av flere tegn på den svekkede situasjonen sektoren er utsatt for de siste årene. Paradoksalt nok kan det være den rødgrønne regjeringens manglende satsning på kunnskap som legger opp til denne debatten i det hele tatt. I et samfunn der studenter og forskere hadde levd med gode rammevilkår hadde et slikt forslag vært unødvendig, men forutsetningene for norske studenter er ikke så god i dag som den burde være,.

Tallenes tale. I Database for statistikk om høgre utdanning kan man avlese en urovekkende utvikling. Fra 2004 til 2008 har gjennomsnittlige produserte studiepoeng for norske studenter gått ned fra 41,8 til 41,6, mens normert antall som kjent egentlig skal være 60. Det er for Kunshøgskole-studentene man finner den største diskrepansen: I 2004 produserte studentene i gjennomsnitt 66,0 studiepoeng, mens resultatet i 2008 havner på 57,3. Man kan jo spørre seg om dette henger sammen med Kulturløftet fra dagens Regjering.

Et av mange konkrete eksempler jeg selv har møtt i studiesituasjoner, er mangelen på grundig oppfølging fra kompetente mennesker i studieløpet. Det er et problem at institusjonene kutter i seminarundervisning, det burde være uholdbart at bacherlorstudenter undervises av masterstudenter og det er trist at oppfølging og evaluering av studenter ikke bærer preg av å være viktig.

Studiehverdagen er middelmådig, og man kan heller ikke forvente at resultatene blir noe annet enn nettopp middelmådige. Denne situasjonen oppleves stressende. Dette stresset og denne frustrasjonen er kanskje noe av årsaken til at studenter er overrepresentert i forhold til å pådra seg psykiske problemer i en eller annen form i løpet av sine år på skolebenken.

Og verre kan det bli. Studieavgift er som nevnt et forslag som dessverre har en viss berettigelse, men jeg håper virkelig ikke at løsningen på ressursmangelen viser seg å bli studieavgift. Utveien må bli å satse på fremtiden gjennom å bruke penger på å styrke studieløpet fra begynnelse til slutt. Dette krever sin statsråd, Tora Aasland, men selv om å vanne kunnskapens tre tar mye krefter, er eplene man høster den beste garantien for en sunn fremtid.

Fozia og Abbas: Barn av Norge

I dag, klokken 11.00 foran Justisdepartementet, samlet en rekke mennesker for å markere støtte til Abbas og Fozia Butts rett til å bo i Norge. Søskenparet kom til Norge i 1989 sammen med sin nå avdøde mor. I 1992 fikk familien oppholdstillatelse i Norge, og moren tok søskenparet med seg til Pakistan i 3 år før de returnerte til Norge i 1996. Da norske myndigheter oppdaget dette ble bosettingstillatelsen tilbakekalt i 1999. Ikke fordi de har gjort noe selv, men fordi deres avdøde mor fylte ut noen papirer feil for mange år siden.

Søskenparet har nå bodd i Norge nesten hele sitt liv: De har gått i norsk barnehage, på norsk skole og videregående; de har sine venner, sine minner og sin forankring i dette landet. Saken har siden gått sin gang i utlendingsforvaltningen og i rettsapparatet: Utlendingsnemnda (UNE) vant frem i lagmannsretten, men tapte i tingretten 2 ganger. UNE anket og saken rullet videre, men ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Norges Unge Venstre vedtok på sitt landsmøte i oktober en uttalelse hvor følgende avsnitt er med:

Slik som situasjonen er for Abbas og Fozia Butt, som nå er i kirkeasyl i redsel for å bli kastet ut av Norge, til tross for at de har bodd nesten hele livet i Norge. Barn må få full høringsrett i utlendingssaker, og barnet sitt beste må væra en sentral vurdering også i saker der barnet er en tredjepart. Dette er problemstillinger som burde oppta den nye Barneministeren.

Det er synd at ikke Unge Venstres politikk er en del av norske lover og forskrifter. Da hadde det kanskje ikke gått dit vi er nå. Det er meningsløst at en sak som dette kan gå så langt. I politikken, som i livet for øvrig, må vi innrømme feil når de har forekommet. Tidligere stortingsrepresentant for RV (nå Rødt), Erling Folkvord, har skrevet at dette er “(…) historien om et Norge der byråkratiske regler har blitt viktigere enn menneskeverdet. Det er historien om et Norge som kaster ut gode nordmenn”, og viser på en glimrende måte hvordan menneskers møte med forvaltningen og byråkratiet kan slå helt feil ut. Spesielt ille er det når det går prestisje i saken.

Hvor er da våre ombudsmenn, politikerne? I dag møtte vi en av dem, nemlig statssekretær Pål Lønseth. Det han kunne fortelle oss, var at politikere ikke blander seg inn i enkeltsaker. Så gikk han inn til kontoret sitt igjen, uten å høre på appellene – selv om han tok seg fem minutter til å snakke med Dagbladets Trude Ringheim, som hadde møtt opp for å dekke saken.

For de av oss som har vært borti noen lovtekster fra tid til annen vet vi at mulighetene alltid finnes, og for de av oss som har brukt tid på politisk arbeid vet vi at det handler om viljen. I Utlendingslovens § 8 er det anført at “Når sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket, kan arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse gis selv om vilkårene ikke er oppfylt”. Saken ligger nå hos Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, mens søskenparet sitter i kirkeasyl på Holmlia. I Dagsavisen 13. mai i år skriver søskenparet følgende:

UNE har brukt hundretusenvis av kroner på denne saken. Vi har vunnet hele to ganger i det norske rettssystemet, men likevel velger de å bruke tid og ressurser på å anke. Er vi blitt ofre for prestisje? Hvordan kan det ha seg at våre skjebner skal være i hendene på en enkelt nemndleder? Hva slags organ er denne blandingsformen UNE? Hvordan kan nemndas avgjørelse avvike så sterkt fra tingrettens beslutning?

Spørsmålet om UNEs berettigelse i dagens form må stilles, men de organisatoriske spørsmålene er en annen diskusjon. I bunn og grunn handler denne saken om hvorvidt vi som opplyste mennesker skal bekjenne oss til en juridisk logikk som mangler forankring i sunt folkevett. Min konklusjon oppsummeres best med parolen som var synlig i dag foran Justisdepartementet: “De er barn av Norge”.

La Dronningen gå fri

VG videresender i dag en sak fra Sky News der Peter White, som tilhører Labour i England, omtaler den britiske dronningen på en måte som tydeligvis vekker oppsikt:

Don’t get me wrong, I have no problem with a public holiday but lets [sic] have one that means something, rather than celebrating vermin.

Selv om denne White drar ordbruken litt langt, er jeg enig med han i at det ikke er på sin plass å “legge en nasjonal helligdag til feiringen av dronningens 60-års jubileum som monark”, slik VG skriver det. Jeg mener faktisk at kongehusene både i Storbritannia og i Norge bør avvikles.

Det White gjør så fatalt feil, er å angripe personen. Det er institusjonen som er “skadedyret” i denne sammenheng. Et viktig prinsipp i et moderne demokrati, er at våre fremste borgere til en hver tid skal gjøre seg fortjent til offentlige posisjoner gjennom å få folkets tillit, noe som skjer gjennom stortingsvalg hvert fjerde år.

Offentlige posisjoner kan ikke gå i arv. Dette prinsippet innebærer også frihet – til å være i fred fra å bli anklaget for å være parasitt og skadedyr, når man selv ikke har gjort annet enn det som har vært forventet fra dag èn. Prinsesse Ingrid Alexandra er født inn i en verden og en oppmerksomhet som sikkert er hyggelig, men som hun aldri har bedt om. Media følger spent med når hun tar sine første skritt, feirer jul med familien og begynner på skolen. Noen vil mene hun har hatt flaks, andre uflaks. Skal det være opp et lotteri?

Den 17. mai 1814 stemte Eidsvollfedrene over hvem de ville ha som konge. Dersom Stortinget henger i, kan vi kanskje feire 17. mai 2014 med å innsette vår første folkevalgte president. Så kan de selv velge; slik alle vi andre kan.

Anbefaling om mobiltelefonpreik

Elin Ørjasæter: Legg vekk twitterkontoen din, there’s a new kid in town.

Det er alltid fint å oppdage når folk har forstått noe. Noen ganger er folk på villspor, og en sjelden gang inkluderer dette Jon Bing. Heller ikke i Morgenbladet kan man alltid stole på at forståelse for emnet har inntruffet. Ingeborg Volan er således ett kjærkomment unntak, når hun skriver sin kronikk om at Mobilen definerer 00-tallet.

Mange medievitere, en del “medievitere” og ikke minst mengder av generelle samfunns- og rikssynsere snakker ellers om de sosiale mediene, og hvordan dette har endret oss. Dette skriver også Volan om, og kårer 2007 til året der massene virkelig kom på nett. Det hun her skriver er greit og sant – riktig oppsummert og dosert. Twitter blir ignorert – noe det også fortjener. Twitter er en tragisk parentes i denne utviklingen.

Det som er spennende, og for min del nye tanker, er snakket om mobiltelefoner. Som her:

Tenk på det: Når laget du en presis avtale sist? (…)  ved hverdagslige venneavtaler, når visste du sist to dager i forveien når og hvor dere skulle møtes? 00-tallet er tiåret da det ble akseptabelt å komme for sent. For hva gjør det vel om vennene dine sitter og venter, så lenge du bare sier fra?

Jeg trenger vel neppe reklamere mer: Les kronikken selv.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

En rekke bloggere og andre som er opptatt av personvern sender i dag en klar melding til regjeringen om at de må ta stilling og si nei til EUs Datalagringsdirektiv. Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati.

Bloggstafett for personvern – mot datalagringsdirektivet:

Omtale av stafetten: På Hordaland Venstres vev, NONA.

(NB! Deltagerlisten oppdateres efterhvert)

Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at samtlige politiske partier – og ikke minst regjeringen – sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik som de fleste politiske partiene på Stortinget (med unntak av Venstre og SV) har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante.

Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafe og i ferien. Du bør også signere  oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppen mot direktivet og støtte Liberalerens epostkampanje.

Dersom du vil lære mer kan du starte med EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS.

“Regjeringa må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake til denne siden.

Ifølge nettavisen Liberaleren debatterte Stortinget 11.juni ifjor et forslag fra FrP om å få fremlagt en sak for Stortinget om direktivet.  Ansvarlig statsråd sa ingenting om regjeringens tidsplan og strategi i forhold til direktivet, i debatten på Stortinget denne kvelden. Tidligere samme dag hadde hennes egen rådgiver i et foredrag avslørt at regjeringens strategi var å vente på EU-domstolen.

I februar i år ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

I forrige uke hadde SVs statssekretær Wenche Lyngholm et innlegg i Dagsavisen, der hun skrev om hvor mange ting som måtte avklares rundt direktivet. Som altså ble vedtatt av EU i 2006, og som det siden februar iår har vært avklart at må inn – også i norsk lovverk.

Liberaleren har tidligere iår vært innom alle stortingspartienes programmer, og fått avklart at blant annet Ap og Høyre er helt uten forpliktelser – i programmet og i organer i partiet – når det gjelder hva de skal mene om dette EU-direktivet. Derfor er klart på sin plass å løfte direktivet inn i valgkampen, slik det gjøres i dette oppropet.

Ferie, at last

Mine flyktige lesere har trolig oppfattet at bloggen har stått nogenlunde stille de siste ukene. Det har tre hovedgrunner: Eksamen, sommerinnspurt på jobben og ikke minst feriestart. Jeg har vært noen dager i Kragerø sammen med familyen, og i morgen går turen til Europa.

Den tentative (det må jo være fleksibelt) reiseruten er som følger: Oslo-Berlin/Potsdam-Praha-Bratislava-Wien-Verona-Verbier-Strasbourg-Kiel-Oslo. Kanskje vi også tar oss en tur innom Slovenia på veien fra Wien til Verona. Turen varer nesten to uker, så det spørs hvor mye vi får sett på veien.

Det nye palass i Potsdam, bygget fra 1763 - 1769

Personlig gleder jeg meg mest til Potsdam, der vi forhåpentligvis både skal innom Sanssouci, slottet som ble bygget for Fredrik II av Preussen (“Fredrik den store”) som regjerte fra 1740 til 1786, og Det nye palass (som du kan se på bildet over). Dessuten blir det gøy å besøke Verona i Italia, byen Shakespeare bruker som scene for sitt berømte stykke Romeo og Juliet. Ikke minst kommer jeg til å nyte hver kilometer av Sveits – selv om vår lille økt for å se Tour de France muligens kan bli litt kjedelig.

Hvis jeg evner å finne en internettkafè på turen, så skal jeg til min beste evne forsøke å oppdatere bloggen med reiseskildringer. Uansett vil jeg ønske alle som gjester min digitale tenkebok en strålende sommer!

Fildeling – ingen vei utenom

I Dagbladet skriver 5 elever fra Glemmen VGS at 81 prosent av de spurte i deres undersøkelse om fildeling:

“(…) aldri hadde hatt dårlig samvittighet etter å ha lastet ned ulovlig (…) Riktignok oppga 18 prosent at de på et tidspunkt hadde lastet ned musikk lovlig, men svært få av disse lastet ned i store mengder. (…) Omtrent halvparten av de spurte laster ned daglig eller ukentlig.”

Denne undersøkelsen er på linje med større, mer vitenskapelige, undersøkelser, og belyser en av to årsaker til at det er umulig å stoppe fildelingen: Mens de fleste får dårlig samvittighet etter å ha brutt loven, mangler en hel generasjon unge mennesker den samme responsen når det gjelder fildeling; det er blir “legalt”. Den andre grunnen er ganske enkelt at en håndhevelse av loven ville vært for dyrt, kombinert med at det ville vært et overtramp når det gjelder overvåkning av vår internettbruk, og det kan ikke jeg for min del akseptere; målet helliger ikke midlene.

Disse realitetene gir oss at vi må lete etter andre løsninger, og man spør seg selvsagt om det virkelig er så galt at vi deler filer? Å dele kultur er å dele opplevelser, noe som gjør oss til rikere, mer erfarne mennesker – tør jeg påstå sågar bedre mennesker. Dette er vi nok enige om, og Venstre som eneste parti på Stortinget har dermed innsett at vi må utvikle modeller for kompensasjon for åndsverksskaperen som gjør det mulig å tillate fri fildeling. Gjeldende lovverk må forandres slik at de kun regulerer anvendelse og kopiering av verker i komersiell sammenheng; dette betyr at ingen skal kunne høste ære eller tjene penger på åndsverk, dersom ikke eieren av verket selv ønsker dette og får økonomisk kompensasjon.

Den politiske utfordringen fremover blir å skape balansen mellom samfunnets og forbrukernes behov for åpenhet, tilgjengelighet og spredning av åndsverk, og kunstnerens krav på anerkjennelse og vederlag. Det er umulig å stoppe fildeling, så vi må se etter nye løsninger.

Framtidssviket

Onsdag for to uker siden vedtok Stortinget ”Forskningsmeldingen”, og de rød-grønne partienes svik overfor norsk forskning og høyere utdanning er fullendt. Opposisjonen er samlet i sine merknader om det bemerkelsesverdige i en stortingsmelding som faktisk trekker drar ambisjonsnivået for norsk forskning. Forskningsmeldingen er oppsiktsvekkende svak og uforpliktende, og den fremstår mer som en statusrapport enn som en ambisiøs og forpliktende plan for fremtidens forskning.

At dette kunne skje med SV i regjering, er overraskende. Det er også overraskende, tatt i betraktning de forutsetningene regjeringen hadde for å videreføre den gode tradisjonen Bondevik 2 la for satsning på kunnskap i Norge. Da Stoltenberg 2 tok over i 2005, arvet de en historikk som var svært god når det gjaldt forskning og utvikling, men hvileskjæret startet allerede de første månedene: Bondevik-regjeringens budsjettforslag for 2006 innebar 39 millioner til forskning og nyskaping; dette ble redusert til 25 millioner i Djupedals første år.

Høsten 2006 lanserte daværende Kunnskapsminister begrepet ’hvileskjær’, for å betegne kuttet i bevilgninger til forskning og høyere utdanning for 2007. Begrunnelsen var like urovekkende som fornektelsen og bortforklaringen av kuttet. Senere i perioden ble Stjernøutvalget oppnevnt for å vurderere den videre utvikling av norsk høyere utdanning i lys av samfunnets behov, basert på intensjoner fra Soria Moria-erklæringen. For det første får vi håpe at norsk høyere utdannings videre utvikling blir en større suksess enn det utvalgets resultat ble. Det andre poenget er at samfunnets behov alene ikke skal være det som er styrende for forskningssatsingen.

Forskningsmeldingen reflekterer hvor mye Regjeringen fortsatt fremhever forskningsnytten, men Venstre vil understreke at forskning har en verdi i seg selv. Dette gjelder spesielt den frie grunnforskningen, som er selve fundamentet for nyskaping og innovasjon, og det ligger i forskningens essens at den i et dannelsesperspektiv er et mål, ikke bare et middel.

Heller enn å anse forskning for å være som industrielt landbruk, bør man se på forskning som forvaltning av ekvatorialske regnskoger, der best mulig balanse gir naturens mest produktive økosystem. Så vet vi at denne regjeringen sparker beina under fremtiden, når det gjelder både faktiske og metaforiske regnskoger, altså både i skole- og miljøpolitikken. Framtiden trenger på alle måter en ny Regjering.

Dette innlegget ble publisert i Vardens gjestespalte ‘Gjesten’ fredag 12. juni.

Dyr har egenverdi

Hvis dyrene hadde fornuft, ville de ha oppført seg like ufornuftig som oss mennesker? Det er vanskelig å forstå hva som går av folk. Dagbladet skriver om 4 kattunger som ble dumpet som søppel i Trondheim, mens VG melder om hundedrap i Oslo:

Han kastet den nedover bakken, så løp han etter og sparket den hardt. Deretter segnet hunden om foran meg, forteller Karine Wang om episoden der en setter døde.

Vi får håpe at mannen blir straffet hardt. Dyr mangler rettigheter de burde ha hatt. Når mennesker holder dyr, så tar vi samtidig kontroll over alle aspekter ved deres liv. Slik er det, og det overlever vi alle – så lenge de har det bra.

Vi har gjort dyrene til våre slaver og liker ikke å se på dem som våre likeverdige, men dyr har faktisk egenverdi, utover nytte- eller underholdningsverdi. Hvordan vi behandler dyr, sier noe om hvordan vi er: Et barn som rekker ut hånden for å hjelpe et lidende dyr, vil en dag rekke ut hånden til sin neste.

Stemmerett for 16-åringer!

Under Den amerikanske revolusjon i siste halvdel av 1700-tallet vokste slagordet No taxation withouth representation fram for å begrunne protestene mot skattlegging av kolonistene – som ikke hadde direkte representasjon i Parlamentet i London. Uttrykket kan i dag brukes til å belyse mangelen på stemmerett for dagens 16- og 17-åringer.

Dersom du er gammel nok til å bidra til fellesskapet med skatteinntekter, må muligheten til å påvirke hvordan pengene skal prioriteres være til stede. Denne muligheten får man gjennom å stemme på politiske partier. 16- og 17-åringer må få stemmerett i alle valg.

Lokalsamfunnene i Norge vil utvilsomt endre sjattering dersom ungdommen får muligheten til å påvirke. Gjennomsnittsalder for førstegangsvelgere er i dag 20 år; det betyr at mange unge mennesker har flyttet hjemmefra når de kan stemme for første gang, og noen kommer aldri hjem igjen. Disse ungdommene tar med seg sin erfaring og sine inntrykk av hvordan kommunen fungerer, og samfunnet formes uten at de får være med. Dette er et tap for lokaldemokratiet vårt.

Samtidig er 16- og 17-åringer storforbrukere av kommunale tjenester i langt større grad enn det 18- og 19-åringer er. 18-åringer kjenner ikke lenger på kroppen at svømmehallen er stengt, at sykkelstiene forfaller og at bussen alltid kommer for sent, mens 16- åringer veldig godt vet om det mangler fritidstilbud, helsetjenester og gode lærere i skolen. 16-åringer sitter altså på nøkkelen til velfungerende lokalsamfunn.

Barneombudet har støttet saken lenge, og Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) inviterte for en måned siden norske kommuner til å søke om å bli en forsøkskommune. Det er i dag bare SV og Venstre som er for på nasjonalt plan. Makt betyr at man slipper å heve stemmen. Nå må ungdommene få lov til å hviske litt.