Onsdag for to uker siden vedtok Stortinget ”Forskningsmeldingen”, og de rød-grønne partienes svik overfor norsk forskning og høyere utdanning er fullendt. Opposisjonen er samlet i sine merknader om det bemerkelsesverdige i en stortingsmelding som faktisk trekker drar ambisjonsnivået for norsk forskning. Forskningsmeldingen er oppsiktsvekkende svak og uforpliktende, og den fremstår mer som en statusrapport enn som en ambisiøs og forpliktende plan for fremtidens forskning.
At dette kunne skje med SV i regjering, er overraskende. Det er også overraskende, tatt i betraktning de forutsetningene regjeringen hadde for å videreføre den gode tradisjonen Bondevik 2 la for satsning på kunnskap i Norge. Da Stoltenberg 2 tok over i 2005, arvet de en historikk som var svært god når det gjaldt forskning og utvikling, men hvileskjæret startet allerede de første månedene: Bondevik-regjeringens budsjettforslag for 2006 innebar 39 millioner til forskning og nyskaping; dette ble redusert til 25 millioner i Djupedals første år.
Høsten 2006 lanserte daværende Kunnskapsminister begrepet ’hvileskjær’, for å betegne kuttet i bevilgninger til forskning og høyere utdanning for 2007. Begrunnelsen var like urovekkende som fornektelsen og bortforklaringen av kuttet. Senere i perioden ble Stjernøutvalget oppnevnt for å vurderere den videre utvikling av norsk høyere utdanning i lys av samfunnets behov, basert på intensjoner fra Soria Moria-erklæringen. For det første får vi håpe at norsk høyere utdannings videre utvikling blir en større suksess enn det utvalgets resultat ble. Det andre poenget er at samfunnets behov alene ikke skal være det som er styrende for forskningssatsingen.
Forskningsmeldingen reflekterer hvor mye Regjeringen fortsatt fremhever forskningsnytten, men Venstre vil understreke at forskning har en verdi i seg selv. Dette gjelder spesielt den frie grunnforskningen, som er selve fundamentet for nyskaping og innovasjon, og det ligger i forskningens essens at den i et dannelsesperspektiv er et mål, ikke bare et middel.
Heller enn å anse forskning for å være som industrielt landbruk, bør man se på forskning som forvaltning av ekvatorialske regnskoger, der best mulig balanse gir naturens mest produktive økosystem. Så vet vi at denne regjeringen sparker beina under fremtiden, når det gjelder både faktiske og metaforiske regnskoger, altså både i skole- og miljøpolitikken. Framtiden trenger på alle måter en ny Regjering.
Dette innlegget ble publisert i Vardens gjestespalte ‘Gjesten’ fredag 12. juni.
