Når forhandlingene er så tøffe, skyldes dette blant annet at bilindustrien i USA virkelig har slitt kraftig etter finanskrisen, til tross for at de amerikanske myndighetene arbeidet hardt for å redde både bedrifter og arbeidsplasser. Industrien henger fortsatt i en tynn tråd, og har ikke råd til å risikere økonomiske tap i løpet av de neste årene.

I utgangspunktet er det to viktige faktorer som kan bidra til bilindustriens fordel. Det første er det økende behovet for å fornye dagens bilpark. For 10 år siden ble det solgt 16-17 millioner biler hvert år i USA. I dag er de fleste av disse på slutten av sin livssyklus. I 2009 var gjennomsnittsbilen i USA er 9,4 år gammel, 40 millioner biler i USA var minst 10 år gamle (av de ca. 250 millioner biler i hele landet), og som TIME skrev i en kommentar: There’s not enough duct tape in America to hold that much junk together.

Det andre håpet ligger i den framtidige økonomiske veksten. IMF spår i sin nyeste oversikt (fra 17. juni) en positiv trend i årene som kommer, men det er først om 10 år denne veksten blir viktig for å fremme fornyelse av bilparken. Troen på dette framtidige markedet virker imidlertid ikke spesielt sterk i bilindustrien:

We can build these vehicles,” said Gloria Bergquist, vice president for public affairs at the Alliance of Automobile Manufacturers, the leading industry lobby in Washington. “The question is, will consumers buy them?

Her tror jeg den største bøygen for nyvinning ligger. I Norge er avgiftspolitikken innrettet på å motivere oss til å kjøpe effektive biler og EU sin ambisiøse miljø- og klimapolitikk presser enda videre. I Norge har Venstre til og med vedtatt å forby nysalg av biler som kun går på fossil energi. Optimalisering av forbrenning er et salgsargument i de norske reklamene, mens den amerikanske kulturen, derimot, forherliger motoreffekt, hestekrefter og størrelse. Som Darren Dahl sa til Newsweek:

Cars have a very big role to play within what I would call the extended self: how you view yourself and who you are in the world. And so when you talk about big cars, or small cars, these obviously have a big part to play in defining who you are as an individual. If you’re someone who likes to have some feeling of security, power, control, etc., then a large vehicle can provide that.

I USA er etterdønningene etter finanskrisen fremdeles synlige, og i denne situasjonen er det ikke nødvendigvis Fiat som kan levere den tryggheten de amerikanske bilkjøperne leter etter.

Foto: John Brucato, Creative Commons: http://www.flickr.com/photos/9301165@N08/2528387081/

[S]tadig flere av de store norske musikkfestivalene er potensielle pengemaskiner basert på at frivillige jobber gratis. Festivalene spekulerer i unge folks idealisme og musikkglede.

Festivalfeltet i Norge har hatt en fenomenal utvikling, og i en undersøkelse fra 2008 kommer det frem at norske kultursjefer kunne rapportere om hele 822 spel og festivaler av ulikt slag over hele landet^[i]. Er det slik at rå utnyttelse av frivillige er den “eneste” årsaken til at det er mulig å drive festivaler, og at festivaler har et fortrinn over f.eks. Rockefeller, eller er det andre trekk som driver utviklingen? Noe av det er ganske åpenbart: Reisekostnadene i Norge er små og det er på mange festivaler nok med et telt for å kunne oppleve festivalsommer og fantastiske artister. Bruno Frey har lansert flere årsaker som kan forklare hvorfor festivaler har et fortrinn over andre kulturarrangement[ii], og han nevner at festivalenes avgrensede tematikk gjør at enkelte målgrupper får kulturopplevelser som er nærmest umulige å få i store mengder på andre måter. Den avgrensede tidsperioden skaper et stort potensiale for medieoppmerksomhet. Men også frivillig innsats er et viktig grunnlag. Betyr det at frivillig ungdom blir lurt?

Festivaløkonomien er en blandingsøkonomi som bygger på ressurser både fra næringslivet, sivilsamfunnet og ofte også fra staten. I Norge bidrar staten med økonomiske bidrag f.eks. gjennom Norsk kulturråd sin tilskuddsordning for musikkfestivaler og ved å premiere enkelte festivalen med en “knutepunktstatus”. Næringslivet sponser og fra sivilsamfunnet kommer dugnaden og den frivillige innsatsen. Kulturforsker Svein Bjørkås har omtalt dette som dugnadskapitalisme, og når man inkluderer det offentliges bidrag kan man kalle det statsfinansiert dugnadskapitalisme[iv].

Men festivalene i Norge er forskjellige og blir ulikt finansiert. Hovefestivalen, Norwegian Wood og Øyafestivalen er ikke alene om å basere seg på festivalfrivillige. All politics is local, og det samme er de aller fleste musikkfestivalene. Åse Vigdis Festervoll skriver at festivaler er ”både et lokalt enkeltstående arrangement, en arena for inntekter til andre aktiviteter ellers i året, en møteplass for bygging av lokalt fellesskap og en identitetsbyggende lokalsamfunnsaktivitet” [v].  I Meldal kommune, der Storåsfestivalen blir arrangert, har dette vært helt grunnleggende, og man har registrert store fordeler av å ha en kultur for å bidra med det en kan:

Frå festivalen si side har ein sett denne eigenskapen med å ha “gravemaskin i baklomma” som eit lokalt fortrinn ved bygda som arrangør, at det bur “vanlege folk der, folk som har næringa si knytta til jord og skog”, som tidlegare festivalsjef seier.[vi]

Er det bare rotfestet idealisme, kjærlighet til hjemstedet eller dugnadsånd som legger grunnlaget for festivaler? Eller som Pedersen spør:

[D]et er ingen som jobber gratis når John Olav Nilsen spiller for 1.500 på Rockefeller. Hvorfor skal noen da jobbe gratis når han spiller for omtrent like mange på Kontraskjæret?

Et annet aspekt ved fenomenet er tross alt at mange stiller opp som frivillige for å få goder: Fine opplevelser, møte hyggelige mennesker, se sine favorittartister eller få en spesiell kompetanse eller erfaring til yrkeslivet.  I rapporten Lokalt kulturliv i endring fra 2009 kommer det fram at mens den tradisjonelle «kulturfrivilligheten» kunne utfolde seg både på, bak og rundt scenen, er frivillige på festivaler “avgrensa til å delta i støtteapparatet rundt arrangementet”.[vii] Denne trenden passer sammen med en mer generell utvikling, der frivilligheten har blitt mer individualisert, mer tema- og tidsavgrenset enn tidligere. Å være festivalfrivillig krever verken et langvarig medlemskap eller bestemte ideologiske overbevisninger; det er uforpliktende, i den forstand at den enkelte selv kan avgjøre om man skal være med neste gang. «What’s in it for me?» kan stå som slagord for denne nye fristilte frivilligheten[viii].

Sluttnoter

Uttrykket “et menneske er ingen øy” er hentet fra dikteren John Donne, og reflekterer på mange måter at mennesker ikke er alene i et samfunn, og at vi gjennom frivillig arbeid og aktivitet sammen kan skape store og små forandringer i hverdagsliv og samfunn. Hva er frivillighet? Juli Nybakk Kvaal skriver i en masteroppgave fra Universitetet i Oslo at frivillighet er “en form for hjelpeatferd eller prososial atferd. Det er et fenomen som er både individbasert og kollektivt på samme tid, ettersom frivilliges handlinger forekommer i en kollektiv kontekst”[i]. Hun ser frivillighet som et grunnleggende sosialt trekk, som både handler om et individuelt menneskelig engasjement og et arbeid som mennesket kan få uttrykk for i et felleskap.

Samarbeidsorganet Frivillighet Norge skriver i sin Frivillighetspolitiske plattform at frivillighet skaper endring, utfordrer og gjør en forskjell:

Frivilligheten forandrer samfunnet gjennom sin aktivitet, sine initiativer og sin rolle som fellesskap. Frivilligheten forandrer menneskene som involverer seg gjennom å utvide deres kompetanse og sosiale kapital. Og den forandrer seg selv for å kunne være rustet til å endre videre.

Et annet syn kan være at frivillighet er en aktivitet på et nivå mellom, eller adskilt fra, staten og markedet; et helt spesielt fenomen ulikt andre samfunnsområder. I Norge ble dette definert av Korvald-utvalget på slutten av 1980-tallet som en tredje sektor:

Begrepet tredje sektor betegner virksomheter som hverken tilhører det private marked (første sektor) eller den offentlige sektor (andre sektor). (…) Den tredje sektor domineres av private, allmennyttige organisasjoner drevet på fellesskaplig, ikke-offentlig basis uten profitt eller egenytte som mål[ii].

Virituell frivillighet er også frivillighet

Den amerikanske sosiologen Rubert Putman skriver i boken Bowling Alone om utviklingen i det amerikanske sivilsamfunnet etter andre verdenskrig. Han påvise en nedgang i organisasjonsmedlemskap og frivillig aktivitet i perioden, og som et talende bilde brukte Putman bowling som et eksempel: De organiserte ligaene som hadde vært en arena for sosial kontakt og samhandling, hadde forvitret. Den sosiale kapitalen i USA var blitt redusert, noe som på lengre sikt ville være uheldig både for demokrati og for framtidig verdiskaping.

Sosial kapital handler ikke om penger, raske biler eller antall blomsterpotter, men om summen av kontakter og relasjoner mellom mennesker; enten de er aktive i politiske partier, i en leikarring eller deltar på dugnad – ja, nettopp; dugnad. I sine mange former bidrar sosial kapital i et samfunn til å opprettholde tillit mellom mennesker. Bare tenk på hvor mye tillit vi har i Norge, og hvor bra dette har vært for landet. En annen måte å se tillit og sosial kapital på, er som “en skygge av fremtiden”: Vi kan regne med at dersom du gjør noe for en person en dag, så vil den personen – eller for den del en helt annen person – på en eller annen måte gjengjelde en tjeneste for deg en annen dag[iii].

I den politiske debatten er det flere som har snakket om Den nordiske modellen, som et viktig fortrinn Norge og de andre nordiske landene har. Tillit er en sentral byggesten i denne modellen. Norge er et land med en massiv frivillig sektor, høy sosial kapital og dyp tillit mellom menneskene. Tradisjonelt har man i forskningen vært enige om at frivillige organisasjoner er en demokratiskole, der folk fra ung alder får viktige uformelle erfaringer som kan brukes gjennom hele livet. Det handler ikke bare om å reise på landsmøter i politiske partier eller store organisasjoner som gjør en i stand til å snakke fra en talerstol: Vel så viktig handler dette om at i frivillige organisasjoner av typen korps, kor og – på dugnad – møtes ofte mennesker med helt ulike bakgrunn, som igjen knytter kontakter og menneskelige bånd over klassegrenser, over kulturelle gap og over generasjonskløfter.

En siste måte å betrakte frivillighet på, er å se det som et redskap for å “styrkje kvarandre slik at vi tør”, som det heter i Noregs Ungdomslag sitt Langtidsprogram. Frivillighet handler om å bygge et samfunn gjennom dugnad, engasjement og vilje. Det handler om å vere menneske – sammen, fordi et menneske er ingen øy.

Dette er en redigert utgave av innledningen til et studiehefte om Frivillighet utgitt av Noregs Ungdomslag i 2010. 

FOTNOTER

Dan Mayer gir på Smashing Magazine 5 forslag til prinsipper for valg av fonter som kan gi en idé om hvordan man skal velge, bruke og blande dem. Her kommer et utdrag fra tips én, kle deg for anledningen:

For better or for worse, picking a typeface is more like getting dressed in the morning. Just as with clothing, there’s a distinction between typefaces that are expressive and stylish versus those that are useful and appropriate to many situations, and our job is to try to find the right balance for the occasion. While appropriateness isn’t a sexy concept, it’s the acid test that should guide our choice of font.

My “favorite” piece of clothing is probably an outlandish pair of 70s flare bellbottoms that I bought at a thrift store, but the reality is that these don’t make it out of my closet very often outside of Halloween. Every designer has a few favorite fonts like this — expressive personal favorites that we hold onto and wait for the perfect festive occasion to use. More often, I find myself putting on the same old pair of Levis morning after morning. It’s not that I like these better than my cherished flares, exactly… I just seem to wind up wearing them most of the time.

Every designer has a few workhorse typefaces that are like comfortable jeans: they go with everything, they seem to adapt to their surroundings and become more relaxed or more formal as the occasion calls for, and they just seem to come out of the closet day after day. Usually, these are faces that have a number of weights (Light, Regular, Bold, etc) and/or cuts (Italic, Condensed, etc). My particular safety blankets are: Myriad,Gotham, DIN,Akzidenz Grotesk and Interstate among the sans; Mercury, Electra and Perpetua among the serif faces.

Bilde av Constantine Belias 27. august 2009: http://www.flickr.com/photos/constantine-graphics/3859971253/.

Hospitantordninga til Øyafestivalen er særs positiv på papiret, og det er bra at ein kan oppleve fleire delar av festivalen. Eg følte likavel at eg vart litt borte i systemet. Folk hadde dårleg tid, noko som resulterte i at eg vart sittande å ikkje ha noko å gjere, sier Elisabeth Berg frå Parkenfestivalen. Ho deltok på ordninga i fjor.

Larsens påstand om at Eidsvollsmennene var “motivert av tanken om et selvstendig Norge”, må modereres sterkt. Det er gammel overtro som tilsier at det nærmest var nasjonale strateger som la planene for Norge allerede fra 1814 av, men det er snarere heller en hel rekke tilfeldigheter som danner  bakgrunn for det endelige dokumentet og den frie personalunionen med Sverige som Norge måtte gå inn i løpet av 1814.

Miraklene stod riktignok i kø, men historien er verken rettlinjet eller innhyllet i skjebne. For å si det med ordene til den svenske historikeren Peter Englund (i Ufredsår s. 315, norsk utgv.):

Det er ikke uvanlig at mennesker som setter seg ned for å betrakte fortiden, begår den feilen å forveksle det forklarlige med det uunngåelige.

Historien er tilfeldig, og vi må feire Grunnloven i dette lys, ikke på bakgrunn av barneskolehistorieskrivning. Poenget fra Larsen om påvirkningen fra Den amerikanske revolusjon er på sin side riktig, men noe mangelfullt. Både fransk og britisk innflytelse kan identifiseres som andre sterke inspirasjonskilder, noe taler for at feiringen bør erkjenne de mange internasjonale impulsene som har preget vårt samfunn i all tid, og kanskje spesielt i dag.

Heller enn å konstruere nasjonalfølelse eller historiske hendelser, bør jubileet inspirere til en debatt om grunnlovens status og fremtid. Vi fikk friheten i gave, som Sverre Steen uttrykte det. Fremtiden former vi selv.

Sommerferie er for meg og sikkert også for mange andre synonymt med festivalsesong, og det mangler ikke – også her akkurat som svensker i sørvisyrker – på mengde. Noen hevder at antallet festivaler i Norge er mer en tidoblet i løpet av de siste tyve årene, og samtidig er det tydelig at veksten skjedd over hele landet; fra Nordsjøfestivalen i Farsund, gjennom Vinjerock i fagre Jotunheimen til Tromsø internasjonale filmfestival – og for den del videre nordover. Festivaler med forankring i forholdvis små lokalsamfunn er ikke uvanlig, tvert i mot: Hovefestivalen avvikles på en halvøy utenfor Arendal, Volumfestivalen (som denne sommeren ble anbefalt av Dagbladet Fredag foran nettopp Hovefestivalen) finner sted i Elverum mens Storåsfestivalen har blitt en bauta i Midt-Norges kulturliv de siste årene. På tross av at tilbudene står i kø, de fleste artistene er ukjente og reiseveien kan være ganske lang, overlever norske festivaler (mens de svenske går konkurs).

Bosted er ingen hinder, reisekostnadene er ikke spesielt store og det er bare å slå opp et telt for å få nattesøvnen en trenger – på mange festivaler er teltlivet til og med en selvsagt del av selve festivalfeelingen. Spørsmålet er, når det er så lett, så billig og så vanlig å reise på festival; blir det færre kulturtilbud resten av året? Forvitrer de gamle konsertscenene, jazzklubbene og gratiskonsertene? Hva med det lokale frivillige kulturlivet – blir det slukt av den lokale festivalen? Knut Olav Åmas, kultur- og debattredaktør i Aftenposten var inne på noe av denne kritikken i fjor høst, og han skriver om:

(…)  at et tusentall festivaler og lokale spel skaper en voldsom begivenhetskultur som kan gå på bekostning av det jevne, permanente kulturlivet i institusjonene. (…) Selv mener jeg den kortsiktige, event-aktige begivenhetskulturen uunngåelig og klart konkurrerer med byggingen av sterkere lokale institusjoner som folkebiblioteker og kulturskoler, som på ingen måte har fått noe løft de siste årene. Begge typer institusjoner er hjørnesteiner i norsk kulturliv og kommunalt finansiert.

I forbindelse med en artikkel jeg skriver om festivaler som ramme og arena for frivillighet, har jeg undersøkt denne problematikken nærmere, og så langt har jeg funnet flere argumenter som tilsier at festivalvesnet tvert i mot er med på å vedlikeholde det lokale kulturlivet, enten det er i Storås i Meldal kommune, på Notodden eller i utlandet. Åse Vigdis Festervoll skriver for eksempel i “Mytenes sannhet og sannhetens myter: Vet vi nok om frivillig kulturarbeid og lokal kultursatsing?” (Norsk Musikkråd, 2007) at

Festivalen [er] både et lokalt enkeltstående arrangement, en arena for inntekter til andre aktiviteter ellers i året, en møteplass for bygging av lokalt fellesskap og en identitetsbyggende lokalsamfunnsaktivitet.

Et eksempel er Roskildefestivalen, Nordeuropas største kultur- og musikkfestival. Med 25 ansatte og 25 000 frivillige kan man trygt si at arrangementet er forankra i lokal frivillighet, og de frivillige gjør alt fra å jobbe i festivalbod, bygge scene, passe på folk, telt og biler. I tillegg kommer de fleste frivillige fra området i eller rundt Roskilde og halvparten av bodene tilhører lokale foreninger, i følge nettsiden til festivalen. Dette kjenner vi igjen fra Norge.

Det er flere spennende spørsmål knyttet til festivaler: Fyller de såkalte knutepunktfestivalene rollen sin godt nok? Bør festivalstøtteordninga til Norsk kulturråd utvides eller gjelde færre festivaler (som da får mer penger)? Får jazzfestivalene bedre uttelling enn “populærmusikk”-festivalene? Hva med pressedekning? Og makta til de store frontfestivalene – er den for stor, eller er det journalistene som styrer skuta? Hvilke festivaler er det harry å reise på, hvilke er hippe?

–

I disse dager varmer kultureliten i hovedstaden opp til Øyafestivalen, Oslo Jazzfestival og åpning av Riksscenen med påfølgende FolkeLarm, og jeg henger meg på så godt jeg kan. I kveld blir det Team Me på Parkteateret.

Wall Street Journal har en artikkel om norske meritter i årets vinterOL, der følgende spenstige innledning treffer gode nordmenn rett i mellomgulvet:

By the end of these Olympic Games, the Norwegians will have pulled off what is, arguably, one of the finest performances in the modern history of sports. The only problem is that nobody outside Norway seems to take them seriously.

Når også Marit Bjørgen skuffer, så er ikke dagen den beste for Norge. Men uavhengig av sølvmedaljer, Erling Dokk Holm og Wall Street Journal: Det har vært moro. Bedre lykke neste gang!

Det har vært populært i det siste å føre en såkalt “motkonjunkturpolitikk”. Tanken ble lansert på 1930-tallet av John Maynard Keynes, the grand old man innen faget, som var sentral i å rette opp økonomien etter krakket i 1929. Keynes trodde ikke på at markedet selv ville komme i likevekt; han sa at etterspørselen skaper produksjonen som igjen skaper sysselsetting, og foreslo at Staten måtte stimulere etterspørselen gjennom ulike tiltak, først og fremst investeringer i infrastruktur.

I USA sper man nå på med massive krisepakker og task forces til bilindustrien. Men det holder ikke å kjøre på som i går – vi krever en ny morgendag. Nettopp derfor er Finanskrisa også en god ting, selv om det er trist at Saab nå forsvinner. Som Dagbladet skriver i dag, ble jo Saab 9-3x kåret til årets bil av Dagbladets lesere.

Joseph Schumpeter, en annen av 1900-tallets fremste økonomer, fokuserte på uttrykket “kreativ ødeleggelse“. Krisetider preges åpenbart av usikkerhet i markedet og påfølgende manglende investeringsvilje. Schumpeter poengterte at det er i slike situasjoner det er viktig å satse på nye løsninger, hovedsakelig på grunn av ledig kapasitet som bør og kan fylles, men også fordi muligheten til å tjene noe er til stede. Nye ideer som fødes i kriser kan altså være sentrale i den framtidige økonomiske veksten.

Mange har også i dag pekt på at det er nå vi skal satse på innovasjon og forskning, helst med en miljøvennlig valør, slik at vi både kan motvirke Finanskrisen og Klimakrisen. Bilindustrien skjønner også dette: Den fleksible bedriften som kan levere rimelige, miljøvennlige biler som markedet vi ha sitter med et stort potensiale de neste årene,  dersom økonomien stables på beina.

Det gjelder bare å overleve. Men gjør man det, ser fremtiden som nevnt lys ut. Dette skriver TIME godt om, og jeg skal oppsummere kort: For nesten 10 år siden ble det solgt 16-17 millioner biler hvert år, og disse bilene er nå på slutten av sitt brukbare liv. Gjennomsnittsbilen i USA er 9,4 år gammel, 40 millioner biler i USA er minst 10 år gamle (av de ca. 250 millioner biler i hele landet), og som TIME selv skriver:

There’s not enough duct tape in America to hold that much junk together.

Man regner med at 12 millioner biler må byttes ut hvert år. Legg til 2 millioner nye bilførere og en forventet BNP-vekst på 4% så kan man forvente et massivt behov som nærmer seg veksten i hadde fram til 2008. Så får vi bare forvente at behovet møtes av de produktene vi vil ha.

Krise er en produktiv tilstand, bare man fjerner bismaken av katastrofe.

40 mennesker samles årlig til julebord og de får 200 bonger (kvoter), altså fem drikkebonger hver. Det gir full fest og for mye fyll. Det er der vi er nå i klimaarbeidet, sier han. (…) Vi ønsker å redusere drikkingen. Så på neste års julebord får alle bare to bonger hver. Da går drikkingen kraftig ned.

Ærlig talt. Hvis man bare skulle valgt seg ut ett politikkområde der Norge bør ligge lavt i internasjonal sammenheng, så er det vel miljø- og klimapolitikken. Som petroleumsnasjon (les: Pub…) bør Norge først og fremst ta sikte på å lage planer for å redusere våre egne klimagassutslipp, slik opposisjonen på Stortinget etterlyste i dagens radio – uten å få spesielt gode svar fra Terje Riis Johansen. I følge Teknisk Ukeblad er det uansett tomt om 25 år, så vi må forberede oss på framtida.

Resultatet av slik dårlig politikk er, på kort sikt, dårlige målinger; på lang sikt, klimakatastrofe. Jeg har sett 2012 (anbefales som ren underholdning), og det bør kanskje også Stoltenberg vurdere.

Men først: Skjerp dere. Og forresten så er atomkraft en god idè.